I serien Misforståtte dikt har vi kommet til noe som ofte blir oppfattet som et slags norsk nasjonalepos, selv om det i virkeligheten er det stikk motsatte. Vi snakker selvfølgelig om Henrik Ibsens dramatiske dikt om løgnhalsen, opportunisten, drapsmannen og slavehandleren Peer Gynt.
Når denne upålitelige fusentasten ble en slags nasjonalkarakter, var det altså ikke ment som noe kompliment fra Ibsens side, men i Bjørnstjerne Bjørnsons ord «en Satire paa norsk Egenkjerlighed, Trangbrystighed, Selvgodhed, og saadan udført, at jeg ikke alene har Gang paa Gang maattet stormle, ja ret storhauke.»
Dette har imidlertid ikke hindret folk i å trykke Peer Gynt til sitt bryst, tilsynelatende helt uten å forstå ironen. Gjennom mange år ble Peer Gynt oppført på teatre rundtom som «et glansbilde over norsk bygdeliv, hvor Peer selv er den sjarmerende ‘typiske nordmannen’.»
Slik ble det beskrevet av Kristian Elster i 1923:
Dette ironiske og satiriske drama hvori Ibsen hånte det norske folk og stilte opp som dets mest typiske representanter dem, som forfusket sitt liv i dådløs drøm, i fantasier og drøm og eventyr, det diktet blir her hjemme på scenen en nasjonal folke- og utstyrskomedie om en forbannet kjekk gutt som nok gjør gale streker, men som alltid berger seg og til slutt kommer hjem til stakkars Solveig som i en menneskealder har sittet utenfor stuedøren og sunget: Kanskje vil det gå … Denne komedien minner lite om Ibsen.
(Flere av disse sitatene har vi stjålet fra tidsskriftet Dyade, som har en utmerket artikkelserie om Peer Gynt.)
Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest
Dette bildet har tydeligvis blitt sittende. Det deles for eksempel ut en Peer Gynt-pris, som går til «en person eller en institusjon som har markert seg på en positiv måte på det samfunnsnyttige plan, og som har gjort Norges navn kjent i utlandet» (årets Peer Gynt er Maren Lundby). Peer gjorde seg som kjent bemerket i utlandet blant annet ved å drive slavehandel og andre etisk tvilsomme transaksjoner.
Peer Gynt er også navnet på blant annet et kjøpesenter, en skiklubb, en matbutikk, et helsehus og et reisebyrå. Alle vil assosieres med Peer Gynt, enda en av de mest kjente reisene fra stykket er den hvor Peer dreper skipskokken med replikken «Jeg trænger Livet mer end du», og det nærmeste man kommer et helsehus er den uhyggelige dårekisten i Kairo, der «den absolute Fornuft afgik ved Døden iaftes Kl. 11».
Peer var altså, som det blir åpenbart hvis man faktisk leser stykket, en ganske ubrukelig type, så karakterløs at ikke engang djevelen vil ha ham.
Når publikum ikke skjønner det, kan man jo, hvis man er passelig misantropisk anlagt, spørre seg om hva det sier om publikum.
Kukaker, norsknorskhet og segselvnorskhet
Det kan forøvrig nevnes at da Grieg skrev musikken til Dovregubbens hall, syntes han stykket var så kleint at han selv ikke orket å høre på det. Men han regnet med at det var åpenbart for publikum at det var ironisk ment. Dette skrev komponisten i et brev til sin venn Frants Beyer:
Det er et forferdelig umedgjørlig emne, og så har jeg gjort noe til Dovregubbens Hall, som jeg bokstavelig ikke kan tåle å høre på, således klinger det av kukaker, norsknorskhet og segselvnorskhet! Men jeg venter meg også at ironien skal kunne føles. Især når Peer Gynt baketter imot sin vilje nødsages til å si: Både dansen og spillet var katten klore meg riktig pent.
Det skjønte imidlertid publikum ikke, og stakkars Grieg fikk etter hvert mye av skylda for at Peer Gynt ble misforstått. Hans Jacob Nilsen mente for eksempel at Griegs musikk var «et enestående eksempel på at musikken har vært så sterk i seg selv at den har oppnådd å vri hele meningen i et skuespill om». Da Nilsen oppførte sin mye omtalte antiromantiske oppsetning på nynorsk i 1948, satte han derfor Harald Sæverud til å lage ny musikk til stykket.
«Hvor udgangspunktet er galest, blir tidt resultatet orginalest», er en av linjene fra Peer Gynt som ofte siteres. Det er kanskje en god oppsummering av hvordan denne døgenikten uten moralsk kjerne igjen og igjen har endt opp som et godfjottet norsk nasjonalikon, selv om Ibsens tekst hele tiden har vært der for å fortelle oss noe annet.
Erato 