I serien Misforståtte dikt har vi kommet til et velkjent dikt av en kjent og kjær poet, ikke minst for lesere av Erato. Dette diktet har flere ganger har blitt erklært som det populære, men også det mest misforståtte diktet i amerikansk poesi. Hele bøker har blitt skrevet om dette éne diktet og hvordan det har blitt misforstått. Vi snakker selvfølgelig om Robert Frost og hans The Road Not Taken.
The Road Not Taken
Two roads diverged in a yellow wood,
And sorry I could not travel both
And be one traveler, long I stood
And looked down one as far as I could
To where it bent in the undergrowth;Then took the other, as just as fair,
And having perhaps the better claim,
Because it was grassy and wanted wear;
Though as for that the passing there
Had worn them really about the same,And both that morning equally lay
In leaves no step had trodden black.
Oh, I kept the first for another day!
Yet knowing how way leads on to way,
I doubted if I should ever come back.I shall be telling this with a sigh
Robert Frost, The Road Not Taken.
Somewhere ages and ages hence:
Two roads diverged in a wood, and I—
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference.
Her er diktet i norsk gjendiktning:
Vegen eg ikkje tok
To vegar skildest i haustgul lund,
og ein mann kan ikkje fara to,
så eg fylgde den eie med augo ein stund
og lenge såg mellom tre og runn
til han løynde seg bort på den tette mo,og tok så den andre, kor det no var,
men det var vel den som eg lika best
fordi han var grasgodd og utrødd og rar,
enda båe synte no fotefar
om kanskje den fyrste var slite mest,og båe låg der i morgon-ro
med haustlauv som ingen klistra i leir.
Å, eg rekna med båe ein dag eller to!
Men eg visste kor greinut vegar må gro,
så eg tvila på om vi møttest meir.Eg skal tala om dette gamal og grå,
Gjendiktet av Sigmund Skard
ei gong og ein stad langt frå her:
det var vegar i skogen eg kune gå,
og eg valde de som var tråkka av få,
og alle ting valdre eg då og der.
Nei, dette mente han ikke
Frosts dikt blir ofte forstått som en hyllest til det dristige individets som går sine egne veier, som våger å bryte med flokken og velge «the one less traveled by».
Denne forståelsen er såpass sementert at diktet ofte feilaktig blir referert til som The Road Less Traveled, i stedet for den egentlige tittelen.
Slik ble for eksempel diktet mansplainet av den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu til den amerikanske kongressen i 2015, da han forklarte hvordan Israel tok de tøffe valgene og gikk mindre trafikkerte veien: “You have to live life to know that the difficult path is usually the one less traveled, but it will make all the difference for the future of my country.»
Men The Road Not Taken beskriver ikke noen vei som er vanskeligere å ferdes, og diktet er ikke en hyllest til å gå sine egne veier i det hele tatt. For å skjønne det kan man enten 1) lese diktet eller 2) lese hva dikteren selv har sagt om diktet.
Etterpåklokskap og tomt skryt
Det første som slår oss når vi leser diktet, er jo at ingen av veiene er mindre ferdet enn den andre. Tvert imot! Frost skriver rett ut at begge veiene er omtrent like slitt, og at begge denne høstmorgenen er dekket av blader som ingen ennå har tråkket på.
Man kan også merke seg, som David Orr gjør, at Frost har valgt ordet road, vei, framfor for eksempel path eller trail. Forskjellen? En vei er nødvendigvis menneskeskapt. Det betyr at begge veiene er det noen andre som har gått før. Vandreren i veikrysset er ingen pionér, uansett hvilken vei han velger. Men han velger altså én av dem, som man jo må.
Hva er så greia med «the one less traveled by»? Vel, det er dette fortellerstemmen kommer til å si, senere en gang, «somewhere ages and ages hence», når han ser seg tilbake. Kanskje mytologiserer han sitt eget liv, eller tenker på hvilke tilfeldigheter som har fått ting til å bli som de har blitt. Kanskje ligger det et poeng her i hvordan tidens gang får tidligere små og tilsynelatende uviktige valg til å fortone seg som avgjørende viktige.
Uansett ser han seg tilbake, og gjør et stort poeng av et valg som, da ble ble tatt, fortonet seg som fullstendig hipp som happ. «The one less traveled by» er etterpåklokskap og tomt skryt fra en upålitelig forteller.
– Min egen private spøk
Hvordan vet jeg så dette? Vel, i tillegg til at det står i diktet har Frost sagt det selv. «Jeg tenkte ikke på meg selv der, men på en venn som hadde dratt i krigen, en person som, uansett hvilken vei han gitt, ville være lei seg for at han ikke tok den andre veien i stedet. Han var hard mot seg selv sånn», sa Frost da han senere snakket om diktet på en litteraturkonferanse.
Vennen het Edward Thomas. Frost sendte ham et brev som bare inneholdt utkast av diktet, under tittelen «Two Roads». Dikteren regnet med at Thomas ville ta det som godmodig erting. Thomas hadde nemlig en lei tendens til å kvales over veien de ikke tok når de to gikk på sine lange fotturer sammen.
Men misforståelsene begynte allerede her. Thomas tolket diktet omtrent som mange andre har gjort siden – at fortellerstemmen var Frost selv, og at diktet handler om de dristige valgene man må ta. De to sendte en rekke brev fram og tilbake, der Frost forsøkte å forklare hva han egentlig hadde ment.
Frost hadde altså mislykkes med sin intensjon med diktet. I ettertid orket han ikke «å fortelle sannheten om hvordan diktet hadde mislykkes i å fungere som han hadde ønsket», men fortalte gjerne en lett redigert versjon av sannheten om hvilken effekt diktet hadde hatt på sin venn.
Senere skulle han skrive dette til en leser, som lurte på hva sukket på slutten av diktet skulle bety: «Det er ikke så rart at du stusset litt over slutten på the Road Not Taken. Det var min egen private spøk på bekostning av de som tror jeg ville angre på valgene jeg har tatt i livet. Jeg antar at jeg ertet dem litt. Jeg er ikke egentlig en veldig angrende person».
Erato 