Rudyard Kipling har et imageproblem. Sånn går det kanskje når man finner opp uttrykket «the white man’s burden«, som av forståelige grunner har gått av moten. Men han har også skrevet en annen mye sitert verselinje, som må kunne sies å være en av de mest misforståtte verselinjene i historien.
Her kommer den:
Oh, East is East, and West is West, and never the twain shall meet.
Dette sitatet stammer fra et av Kiplings mest kjente dikt, The Ballad of East and West. Det blir stadig sitert som et slags fyndord som skal uttrykke hvordan «Østen» og «Vesten» er fremmede for hverandre, og alltid kommer til å være det.
Kiplings ord blir iblant ansett som å uttrykke en slags dyp sannhet som har blitt brukt om alt fra krigen mellom Russland og Ukraina, forholdet mellom religiøse og sekulære, norsk samferdselspolitikk eller endog sammenslåingen mellom Aust- og Vest-Agder. Og selvfølgelig kan man ikke diskutere innvandring, integrering, religion eller kulturforskjeller mer enn fem minutter før noen lirer av seg denne verselinja og tror de har sagt noe fyndig.
Problemet er bare at sitatet så og si alltid blir brukt fullstendig feil.
But there is neither East nor West
For å forstå diktets egentlige budskap, holder det å lese tre linjer til, slik at man får med seg hele verset.
Oh, East is East, and West is West, and never the twain shall meet,
Till Earth and Sky stand presently at God’s great Judgment Seat;
But there is neither East nor West, Border, nor Breed, nor Birth,
When two strong men stand face to face, though they come from the ends of the earth!
Kipling sier altså ikke at dype kulturelle forskjeller mellom «Østen» og «Vesten» gjør at de to er inkompatible. Han sier det stikk motsatte: Når man møtes som likemenn med gjensidig respekt, overskrides både nasjonalitet, familiebakgrunn og andre forskjeller.
Hva handler så Kiplings The Ballad of East and West om?
Vel, det er igrunnen bare å lese diktet. Det er ganske rettfram og enkelt å forstå. TL;DR-versjonen er omtrent sånn:
Vi befinner oss i Afghanistan under britisk styre, der Kamal stjeler oberstens hest. Oberstens sønn forsøker å jakte ham ned. Kamal viser seg å være vanskelig å fange, men til slutt står de ansikt til ansikt, og har i løpet av jakten utviklet respekt for hverandre.
Samtalen ender med at de erklærer hverandre som venner og blodsbrødre. Kamal lar oberstens sønn ta med hesten tilbake, og sender også med sin egen sønn for å tjene britene: «Thy father has sent his son to me, I’ll send my son to him!»
Noe ganske annet enn en fortelling om uovervinnelige kulturforskjeller, altså.
The Oath of the Brother-in-Blood
Slapp lesning av Kipling er ikke et helt nytt fenomen. «Ingen av Kiplings verselinjer har blitt sitert oftere, men som oftest feilsitert i stikk motsatt betydning av hva Kipling tilskrev dem», skrev Charles Carrington allerede i 1955.
«Den første kupletten er et ekko av Salmenes bok, der denne talemåten blir brukt til å uttrykke den guddommelige lovens allmenngyldighet tross havene som skiller oss fra hverandre. Den andre kupletten er Kiplings kommentar, med det samme budskapet som i Salmenes bok.»
Frasene «East is East and West is West», og «God’s great Judgment Seat», alluderer altså til Bibelen, nærmere bestemt Salmenes bok 103:
«(…)så høy som himmelen er over jorden, er hans miskunnhet mektig over dem som frykter ham. Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss. Som en far forbarmer seg over sine barn, forbarmer Herren seg over dem som frykter ham. For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv(…)»
Mot slutten av Kiplings dikt kommer vi også tilbake til Gud, som alle møter på like fot, uavhengig av hvor man kommer fra.
They have looked each other between the eyes, and there they found no fault.
They have taken the Oath of the Brother-in-Blood on leavened bread and salt:
They have taken the Oath of the Brother-in-Blood on fire and fresh-cut sod,
On the hilt and the haft of the Khyber knife, and the Wondrous Names of God.
Erato 