Å se ting som de er

Hva passer vel bedre midt i den kaldeste vinteren enn et dikt om sne, av en fyr ved navn Frost?

Om ikke tittelen, Stopping by woods on a snowy evening, ringer en bjelle, vil nok de aller fleste ha støtt på diktets avsluttende linjer “But I have promises to keep / And miles to go before I sleep / And miles to go before I sleep”, et eller annet sted.

Til forskjell fra flere andre poeter med naturen som hovedsetting for sine dikt, er Frost sjelden verken meget blomstrende i sitt språk eller noen storforbruker av metaforer. De fleste av diktene beskriver en situasjon, en tilstand, og lar det være med det.

I likhet med naturen om vinteren er dette diktet også rensket for unødigheter, nærmest kjølig i språkbruken. På den måten blir det et perfekt bilde på tilstanden diktets forteller befinner seg i. Det er ingen steder å gjemme seg, og nettopp det gjør diktet betagende.

En så jordnær tilnærming forsterker også koblingen til døden, som ligger og lurer på slutten av de siste linjene.

Det er ikke uten grunn at diktet er en storfavoritt å sitere i minneord, vi vet ikke hva løftene som skal holdes består i, men det er nokså opplagt at søvnen det snakkes om er døden. Budskapet i den siste strofen understrekes av at rimmønsteret endrer seg; mens de tidligere strofene følger rimmønsteret AABA, rimer her alle linjene på hverandre. Dødsbudskapet understrekes ytterligere når den siste linjen gjentas og runger ut i både diktets og de snødekte skogenes stillhet, før vi igjen oppslukes av natten.

Stopping by woods on a snowy evening

Whose woods these are I think I know.   
His house is in the village though;   
He will not see me stopping here   
To watch his woods fill up with snow.   

My little horse must think it queer   
To stop without a farmhouse near   
Between the woods and frozen lake   
The darkest evening of the year.   

He gives his harness bells a shake   
To ask if there is some mistake.   
The only other sound’s the sweep   
Of easy wind and downy flake.   

The woods are lovely, dark and deep,   
But I have promises to keep,   
And miles to go before I sleep,   
And miles to go before I sleep.

Robert Frost, 1922