Ulvetider og lysfest

I går var det fullmåne. Den første fullmånen i året, selveste Ulvemånen.

I Erato har vi tidligere publisert en hyllest til nymånen. Her kommer hele diktet, som følger månen gjennom alle sine faser, til sirklen sluttes og er fullendt og man begynner på’n igjen, for å være med på feiringen av det gryende liv og dets gang.

For de som trodde at nå var julen definitivt slutt og det blir ikke noe mer fest før til påske, kan vi med glede fortelle at denne helgen er det flust av feiring. Ikke bare er den første fullmånen i året den tradisjonelle tiden for juleblot i Norden, vi har også diseblot, feiring av de norrøne kvinnelige åndevesenene, imbolc i keltisk tradisjon og kyndelsmesse om man vil ha et kristent navn på det hele. Uansett er dette en feiring av lys og livet som ligger under jorden og skal spire.

Månefasene

Nymånen stilner og nymånen renser,
jevner ut kanter og visker ut grenser,
åpner de dype, de selsomme rom,
verner de vare vesen som visner
i støy og i lysets piler. 
Nymånenatten, når selv skygger hviler.

Stigende halvmåne Lokkende smiler,
lyser for alle som undrer og tviler,
tenner en latter på nattehimmel,
vekker lyst etter livets vrimmel,
virvlende, vekslende dansende vill
Ginnungagapets evige ild.

Ved fullmånens lys slipper dyrene til,
i skogenes sølvklare glitrende spill
ledes de villfarne, frigjøres strømmer,
oppfylles mareritt, ønsker og drømmer
øynene åpnes og bånd slipper taket,
når sirkelen sluttes og orm blir til drake

Synkende halvmåne trekkker tilbak
alt som skal omdannes, sender det rake
veien til virvelen, ender alt strev,
samler tråder i livets vev,
helbreder det brutte, gir livstrette ly
Helt til månen igjen blir ny

Tone Wasbak Melbye