Sang og poesi henger som kjent sammen. I vår serie om Ofte misforståtte dikt må vi jo derfor også komme inn på misforståtte sangtekster. Her er misforståelsene mange, og bunner gjerne i at man ikke egentlig lytter til teksten, eller i så fall kanskje bare til refrenget. Materialet vi har å jobbe mer er så bredt og så meget misforstått at vi har besluttet å lage en liten kavalkade med høydepunktene av sanger som ikke handler om det er ofte blir brukt som.
Siden vi jo har et usedvanlig velinformert publikum, vil sikkert mange på listen være kjent for dere, men et par vil nok overraske selv den mest oppvakte lytter.
Er dere klare? Da sier vi bare en, og så to, og så en-to-tre-fir:
Sanger som ikke er så romantiske som folk tror
La oss starte ballet med to klassikere. Til tross for at disse sangene stadig blir trukket fram som noen av de mest misoppfattede, dukker de rett som det er opp i bryllup, på ‘romantiske’ spillelister, og som kjærlighetserklæringer. Vi snakker såklart om Every step you take av The Police og I will always love you av Dolly Parton, senere repopularisert i coverversjon av Whitney Huston.
Every step you take handler helt eksplisitt om sjalusi og besettelse, og det har bekymret selv låtskriveren at folk fortsetter å tro at det er en romantisk låt.
I will always love you på sin side, ble skrevet som et takk-for-alt og ha-det-bra fra Dolly til hennes forretningspartner, mentor, og gode venn Porter Wagoner etter at hun bestemte seg for å satse på en solokarriere. Ikke bare handler den om et forhold som avsluttes, men det er ikke engang et romantisk forhold.
På den andre side har vi derimot:
Sanger som er mer romantiske enn folk tror
Bob Marleys No woman, no cry blir iblant oppfattet som at man(n) har det bedre uten kvinnfolk.
Slik kan det kanskje høres ut dersom man bare lytter til refrenget, men hele resten av sangen er en lang oppramsing av gode minner man har hatt sammen. In this great future, you can’t forget your past / So dry your tears, I seh: Nei, kvinne, ikke gråt. Tenk på alt det fine vi har opplevd sammen. Everything’s gonna be alright.
Sanger som handler om det stikk motsatte av det folk tror
Bruce Springsteens Born in the U.S.A. er en annen av de mest berømte misforståtte popsangene. Bitterheten og desperasjonen i Springsteens antikrigssang gikk rett over hodet på Ronald Reagan, som erklærte at «Amerikas framtid (…) finnes i det håpefulle budskapet i sangene til en mann så mange unge amerikanere beundrer: New Jerseys egen Bruce Springsteen. Å hjelpe til med å gjøre disse drømmene til virkelighet er hva jobben min handler om».
Kanskje Springsteen skulle ha holdt på den opprinnelige tittelen, Vietnam, og latt være å slette verselinjen «they should have cut off [Nixon’s] balls».
Omtrent samme skjebne møtte Neil Youngs Rockin’ in the Free World. Verselinjer som «We got a thousand points of light / For the homeless man / We got a kinder, gentler machine gun hand» er en sarkastisk referanse til uttrykk som flere ganger ble brukt av George H. W. Bush i sine taler. Det hindret ikke at sangen ble brukt av Donald Trump da han stilte som presidentkandidat i 2016, noe som kanskje eller kanskje ikke var bevisst trolling fra Trumps side. Bernie Sanders-supporteren Young var uansett ikke imponert.
Sanger som er mindre koselige enn folk tror
Tilbake over dammen har Jokke blitt misforstått opp og i mente av folk som tror han skriver muntre festsanger, uten å få med seg desperasjonen som tyter ut mellom hver tekstlinje. Kaka ble nok likevel tatt da NRK ville bruke Her kommer vintern som jingle for ski-VM. Planene ble imidlertid stoppet av Jokkes bror Christopher Nielsen.
– Jeg håper det er et skikkelig skår i gleden for alfahannene og alfahunnene i skisporet, disse som jeg hater og forakter akkurat slik min bror gjorde. Låta er på ingen måte laget for dem, uttalte Nielsen til Dagbladet.
Vi nevner også Alf Prøysens Steinrøysa neri bakken. Det er lett å drømme seg bort i Prøysens koselige røst som synger om at kveldsola bræinn og nyprosa blømte, men teksten er litt mer dyster enn som så: en mann prøver seg på en betydelig yngre jente, men blir avvist med referanse til at han stadig drikker seg full. Det gjør han også for å takle avvisningen, og våkner av rusen liggende i steinrøysa.
Sanger som er mer politiske enn folk tror
De aller fleste har vel etter hvert fått med seg at positiv-pop-hiten fra 80 tallet, 99 luftballons med Nena, handler om atomkrig og slett ikke om fargerike ballonger. Det vil si, den starter med ballonger ved berlinmuren, som raskt blir tolket av grensepatruljer som en trussel, noe som eskalerer til full global krig, fordi folk.
Det kanskje færre har fått med seg, er at en annen 80-talls-øreorm også handler om noe tilsvarende, nemlig ettervirkningene av en atomkrig. Vi snakker da om fryktelig enerverende Vamos a la playa av Italienske Righeira. Vi kan tilgi lytteren for å ikke få med seg denne finurligheten, siden melodien gjerne spilles i situasjoner der man av ulike grunner har svekket oppmerksomhet. Vi mistenker også at villedingen er med vilje. Etter at linjen «Vamos a la playa, å åååå» («La oss dra til stranden, å åååå») gjentas ad nauseam, kommer første vers, her i den engelske oversettelsen for leserens bekvemmelighet:
The bomb exploded.
The radiation toasts,
and blends nicely with the blue.
Det er altså et visst element av fordekt galgenhumor i sangen, som også gjør dens stadige opptreden på fester ekstra morsom. Her er resten av teksten for dem som vil synge med på neste sommerbaluba, både i original og oversatt versjon.
Sanger som ikke handler om reiseliv
Mens vi snakker om katastrofer, kan vi også nevne punk-klassikeren London Calling av The Clash. Dette er ikke en sang om undergrunnsmiljøet i Englands hovedstad, ei heller om noen type grasrotsbevegelse, men om å drukne i en kjellerleilighet ved Themsen mens elven stiger som følge av global oppvarming, påskyndet av krig.
Man kan si at The Clash her var forut for sin tid, men man kan også si at dagens kollaps bare går en del saktere og sikrere enn det hollywood har prøvd å innbille oss at en kollaps gjør.
The ice age is coming, the sun’s zooming in
Meltdown expected, the wheat is growing thin
Engines stop running, but I have no fear
Cause London is drowning and I, I live by the river.
En mindre apokalyptisk, men nokså dramatisk hendelse som også ledet til en kjent og gjerne feiltolket sangtekst finner vi i Electric Avenue av Eddy Grant.
Electric Avenue som sangen refererer til er ikke en generisk hyllest til den elektriske tidsalders fortreffelighet, ei heller en fasjonabel klubb, eller utelivsområde. Det har ingenting med byens nattlige fristelser å gjøre, men med en forslummet markedsgate i Brixton og de blodige opptøyene som fant sted i området under Thatcher. Gaten hadde fått sitt navn fordi den var den første markedsgate som var fullt opplyst av elektrisk belysning, noe som ikke hjalp den nevneverdig fra forslummelsen.
(Apropos The Clash handler også deres sang Guns of Brixton om de samme hendelsene, men den er ganske vanskelig å feiltolke, skjønt det har jo ikke stoppet folk før.)
…og slik kunne vi fortsatt, men vi har vel klart å formidle poenget nå. Moralen er: lytt til teksten, folkens!
Erato 