Ingen serie om ofte misforståtte dikt er komplett uten en visitt til urdikteren Shakespeare. Hans Sonette nr. 18 er et av de aller mest siterte dikt i populærkulturen, noe som vi alt har erfart ikke betyr at det er et av de mest leste.
«Skal jeg ligne deg med en sommerdag?» Omtrent så langt er det de fleste kommer i diktet, kanskje med tillegg av den neste linjen «Dog er du mer skjønn og mer balansert».
Diktet presenteres ofte som et kjærlighetsdikt. Det er en populær teori at det er diktet til en mann, noe enkelte finner kontroversielt. Det stemmer i og for seg at diktet er til en mann, men med et visst forbehold. Diktet er nemlig ikke en hyllest til en ung elsker, men til dikteren selv og hans verk.
La oss ta en titt på originalteksten:
Shall I compare thee to a summer’s day?
Thou art more lovely and more temperate:
Rough winds do shake the darling buds of May,
And summer’s lease hath all too short a date:
Sometime too hot the eye of heaven shines,
And often is his gold complexion dimm’d;
And every fair from fair sometime declines,
By chance, or nature’s changing course untrimm’d;
But thy eternal summer shall not fade,
Nor lose possession of that fair thou ow’st,
Nor shall death brag thou wander’st in his shade,
When in eternal lines to time thou grow’st;
So long as men can breathe, or eyes can see,
So long lives this, and this gives life to thee.
Død og dikt
Visst er det vakkert. Ikke rart det ofte leses som en kjærlighetserklæring. Men alt i første linje ser vi egentlig hvor vi er på vei. Med spørsmålet «Skal jeg ligne deg med en sommerdag?» er det dikterens handling av å dikte som er temaet for denne grublingen. Skal han velge denne metaforen som utgangspunkt for sitt epos, eller er den ikke helt på sin plass likevel?
I de neste linjene får vi svaret, den er ikke helt det han er ute etter, en sommerdag kan nemlig være nokså ilter og sommeren er ganske kort. Dessuten vil alt vakkert svinne hen med tid og stunder.
«Men din evige sommer svinner ei.» Det ligger også her nokså opp i dagen at det ikke er en person som er gjenstand for denne beskrivelsen, for folk eldes. Likeledes skal vi alle en gang dø, så «Og døden aldri kle deg i sin skygge» passer heller ikke om man tenker på en person av kjøtt og blod.
Men om et dikt, som etter flere hundre år fortsatt leses og siteres som om det var skrevet i går? Se, der passer disse linjene utmerket.
Kjære, du er så velbalansert
Man kan jo innvende at det kunne være en elsker sin nåværende ungdom som blir frosset i form i diktet og dermed blir personen udødeliggjort. Men dikteren legger slett ikke skjul på at det er sitt eget dikt han snakker til. Det er nemlig ikke forbi de to første linjene noen som helst karakterisering av en eventuell person.
Uten en eneste beskrivelse som kan passe på en person, vil det jo ikke være noe å udødeliggjøre. Ingen vil sitte igjen med et inntrykk av denne personen som vil skille ham fra millioner av andre pene, unge, og døde mennesker. Den eneste beskrivelsen av diktets objekt vi får er «skjønnere og bedre balansert», noe som heller ikke er noe man typisk ville kalle en kjær. En sonette er derimot skjønn og velbalansert, når den er godt skrevet. Og Shakespeare synes uten tvil at han her har truffet blink med sine linjer.
«Så lenge folk kan ånde, øyne se. Så lenge skal det leve, leve det.»
Nå legger jeg kanskje mer opplagt vekt på pronombruken enn i originalen, men det er ‘dette’ som skal leve, altså diktet. Diktet er både subjekt og objekt i denne evige runddansen av å leve ved å bli lest og gjenlest. På denne måten lever diktet nå sitt eget liv, lenge etter dikterens død.
Så fikk han jo rett da, dikteren, enten man leser diktet på den ene eller andre måten.
P.S.
Det kan nevnes at det finnes to nokså utbredte norske gjendiktninger, en av Andre Bjerke, og en nyere av Erik Bystad. Begge disse synes jeg tar seg i overkant store friheter med teksten for å få det til å bli mer av et kjærlighetsdikt.
Blant annet velger Bjerke å oversette «When in eternal lines to time thou grow’st» med «Fordi du bor i diktets evighet», men når dikteren sier ‘vokse’ så mener han ‘vokse’, og ikke bo. Diktet ekspanderer og vokser for hver lesning, det er ikke et stilleben som beskrives Hos Bystad blir denne linjen til «Av diktet, evig, oppstår du i tid», noe som ærlig talt er en ordsalat som ikke betyr noe som helst.
Erato 