Jeg velger meg april

Våren har utvilsomt kommet til den nordlige halvklode, og vi smeller til med nok et vårdikt, denne gangen av selveste Bjørnstjerne Bjørnson. Et dikt som nok de fleste har kjennskap til. Eller har de?

De første verselinjen, Jeg velger meg april, har nok de fleste hørt i en eller annen sammenheng. Likeledes kan det være at enkelte har vært borti sitatet «Fred er ei det beste, men at man noe vil». Og noen, vil kanskje til og med huske at de er fra samme dikt. Men det er det ikke så ofte man blir minnet på.

Fuglekvitter og gåsunger

Man hører ofte linjen «jeg velger meg april» i sammenhenger der det henvises til fuglekvitter og påskesol og gåsunger og andre behagelige ting. Dette viser faren ved å ta enkeltlinjer ut av sin sammenheng.

Hele linjen er nemlig «Jeg velger meg april, fordi den stormer, feier». 

Diktet er en hyllest til det voldsomme, grensesprengende og de rent ut nokså utrivelige forholdene i en brytningstid, der demninger brister og alt endres.

Memer og noksagter

Poesien er ofte utsatt for å få deler av dikt røsket ut av sine vers og stansaer og dratt inn i en eller annen sippete sammenheng. Spesielt i denne memenes tidsalder, der ingenting får nå sitt publikum om det ikke kan kuttes ned til en enkeltlinje og limes inn over et bilde av et dyr som gjør noe nusselig.

Dette fører til at en hvilken som helst noksagt kan hevde å finne fyndige ord til støtte for sine platte meninger, og dermed benytte uttalelser fra langt klokere folk som argument til sin inntekt. Enhver kompleksitet, ettertanke, ambivalens eller pasjon som diktet måtte ha, blir glemt.

I en tid med hurtig økende paranoia og propaganda trengs poesiens åpenhet mot undringen mer enn noensinne. Så her er dagens vesle underlighet, Bjørnstjerne Bjørnson og;

Valg

Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,-
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.

Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,-
i den blir somren til!

Bjørnstjerne Bjørnson